Gode skildringer og ubehagelig stemning. Blir en pageturner etter en langsom start.
Tittel: Sølvveien Orginaltittel: Silvervägen Forfatter: Stina Jackson Forlag: Gyldendal Publisert: 2019 Sider: 318 Sjanger: Krim
«En som hadde mistet alt, måtte man være overbærende med, litt som med svært små barn eller svært skjøre gamlinger. Man lot dem holde på.»
Historien
Lelles 17 år gamle datter Lina forsvant sporløst fra en øde bussholdeplass langs Sølvveien. I de tre årene som har gått etter forsvinningen, har Lelle kjørt Sølvveien om nettene for å lete etter Lina.
Sølvveien er en en lavmælt og skildrende psykologisk krim fra ei fiktiv avsidesliggende bygd i Sverige. Dette er Stina Jackson (født i 1983) sin debutroman. Hun er fra Skellefteå, som ligger langs Sølveien, men bor nå i Denver. Boken ble kåret til årets svenske krim i 2018. I 2019 ble den både årets svenske bok og fikk glassnøkkelen for beste nordiske kriminalroman.
Historiens andre hovedkarakter er Meja. Hun har vokst opp i et ustabilt hjem, kun sammen med sin psykisk syke og alkoholiserte mor. Historien til Meja starter med at hun og moren akkurat har flyttet til Torbjörn på en gård i Glimmerträsk. Torbjörn er en enstøing med et heller dårlig rykte i bygda. Meja møter Carl-Johan og blir betatt av han og hans familie. De lever isolert og har en sterk tilknytning til familien. Dette tiltrekker Meja. Hun ønsker seg bort fra morens ustabilitet, men er også konstant bekymret for henne. Plutselig forsvinner en ny 17 år gammel jente fra området.
Hva synes jeg om boka?
Jeg likte boka godt og gir den 3,5 av 5 stjerner. Den passer for alle som er glad i en psykologisk krim med godt språk. Gode skildringer og en ubehagelig stemning blir med deg hele veien.
En av bokens styrker er beskrivelsene av miljøet og karakterene. Stina Jackson beskriver en mørk bygd med liten fremtid. Bygda man helst skulle flyttet fra, ikke til. De som står igjen er samfunnets tapere eller de uavhengige som ruster seg til å overleve alene den dagen jorda går til helvete. Man skjønner at ikke alt er som det skal og det ligger ubehag og ulmer under overflaten.
Karakterene biter seg fast i underbevisstheten. Deres følelser av savn, rastløshet, utrygghet og lengsel etter tilhørighet kommer godt frem. Jeg synes synd på dem og håper virkelig Lelle finner Lina og Meja finner trygghet. Boken er mørk, med mange triste skjebner.
Språket flyter godt og er enkelt å lese. Jeg må innrømme at jeg ikke ble helt hektet fra første side. Første del var noe tyngre og langsommere. Boka var derfor lett å legge fra seg i starten. Samtidig bygger det seg opp en følelse av ubehag og forventning etterhvert som man blir kjent med hovedkaraktene. Jeg får en liknende følelse som av å lese en Harlan Coben bok. Langsom og tung i starten, men desto mer spennende utover i boken. Sølvveien er en slik bok. Tempoet stiger, konfliktene tilspisser seg og boka blir etterhvert en pageturner som forstyrrer nattesøvnen. Sluttscenene i boken føles kanskje noe korte. Her kunne gjerne forfatteren spandert noen flere ord. Bortsett fra det er slutten god, overraskende og gir et forsiktig håp for fremtiden.
Jeg leser gjerne mer av det Stina Jackson gir ut. Hennes andre bok “Ödesmark” kommer i april 2020.
Flere omtaler av krimbøker finner du HER